FO: En får værra som en er om en itte vart som en sku'

Det er ikke veldig ofte jeg siterer Ole Ivars, men av og til treffer de blink. I utgangspunktet mener jeg at det aller meste kan forbedres, og at man får prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Opp til et visst punkt. Før eller siden kommer man til det punktet der men enten får hive prosjektet i peisen, legge seg ned for å grine eller bare gjøre det ferdig og tenke ja, ja. Jeg valgte det siste, og tenker at det i det minste ble varmt. Garnlagergarn fikk jeg også brukt. Eller som mannen sa: Alt du lager må jo ikke bli pentøy, vet du.

En får værra som en er om en itte vart som en sku'. Ingen er da helt perfekt.

Oppskrift: Milo av Georgie Hallam
Garn: 65 g Rowan scottish tweed
Pinner: 4 mm
Størrelse: 6 mnd
Tidsbruk: 2 dager

Dette gikk galt:
1. Jeg greier visst ikke få riktig strikkefasthet på denne vesten, enda jeg brukte et av de anbefalte garnene. Vesten i nyfødt-størrelse fikk viddemålet til vesten i halvtårsstørrelsen.
2. Jeg hadde nok garn til nyfødtstørrelsen, men ikke til halvtårsstørrelsen. Rekk opp de fine uglene og begynn på nytt fra bærestykket av. I striper, denne gangen.

3. Dette ble da en fryktelig liten hals om den skal passe til en halvtåring. Da er det nok best å klippe den opp og sette i knapp. Gjør som Eunny Jang.
4. Vanligvis planlegger en jo strikketøysklipping nøye i forkant, og legger inn en klippestolpe. Det gjorde ikke jeg, ettersom det ikke var med i den opprinnelige planen. Antakelig funker ikke heklemetoden i linken over så veldig godt på rillestrikk, så sårkantene ble fryktelig lange. Altfor lange. Syr dem fast til kanten for å lage en slags liten krage. Det ble ikke særlig pent.

Ja, ja.

PS: Om du, som jeg, blir nødt til å finne sangen på Youtube for å få med deg teksten, finnes den her.

PS2: Dette innlegget betyr ikke at det er lov å fortelle meg hvor tjukk jeg har blitt, om det kanskje er aldri så sant.

FO: Yellow submarine

Mens jeg strikket på de gule sokkene, lurte jeg på hvem som skulle få dem av meg. Det funker ikke å gå med dem selv, ikke engang hjemme, det visste jeg. Så var det dét, da. Hvem? Jeg har noen kandidater, og alle sammen er sokkeverdige. Men hvilken var den beste? Mens jeg tenkte på dette, begynte jeg å se meg litt rundt i huset mitt. For en som ikke liker gult, er jeg jammen omringet av mye av fargen. Jeg bor i et gult hus med gul garasje og gult uthus. Gult kjøkken, gult bad, og tidligere var det jammen tre gule soverom her. Nå er det bare ett gult soverom igjen, men dog.

Ekteparet som eide huset før oss bygde dette huset selv, og bodde her i over femti år. De må ha elsket gult. De flyttet bare like over veien, og vi har stadig hatt kontakt siden vi flyttet hit. I vinter døde mannen, og den søte kona ble alene etter over 50 år med å snakke i munnen på mannen sin. Hun ville ikke ha blomster eller annet ved begravelsen, men kanskje hun vil ha en liten kosegave nå på høsten? Det er iallfall et forsøk verdt.

Her er altså gaven, den gule gaven. Jeg har kalt den Yellow Submarine, etter følelsen man tidvis får av å bo her.

Yellow Submarine
Mønster: Rivulets socks av Wendy D. Johnson
Garn: ca. 100 gram PT5 sport
Pinner: 2,5 mm
Tidsbruk: Halvannen uke med sykt mye å gjøre på jobben

Prøvde en del nytt på disse sokkene. Den tidligere nevnte tå-opp-metoden, ny form for baklengs-hæl og så prøvde jeg meg på italiensk felling, men det ble for mye for min slitne hjerne. Jeg endte meg å strikke de to siste rundene som i italiensk felling og felle med EZs sydde felling, etter å ha prøvd å sy sånn som det står i den italienske en 4-5 ganger og gitt opp. Det funka fint, det. Men én dag. Da! Kanskje noen kan forklare med forskjellen? Gjerne med teskje eller video.

Hespetre gjør noe hun ikke kan (igjen)

Selv om jeg avsluttet deltakelsen i årets lue-along etter halvgått løp, går jeg på en ny lang samstrikk med friskt mot. Sokker, denne gangen, til alles overraskelse. Det er Sockdown! Ravelry, hvor man skal utfordre seg selv med et sokkepar og en ny teknikk hver måned.

Denne måneden er utfordringen å strikke ensfarget eller i semi-solid farge, og de har valgt fargen for oss også. Grøss og gru. Det måtte jo være gult, min hat-farge nr. 1. Nuvel. Jeg går løs på utfordringen med solbriller på og hvitvin (kan jo ikke forbedre ødelegge fargen med rødvinssøl) lett tilgjengelig. Denne gangen måtte jeg faktisk kjøpe garn, selv om det ikke står på budsjettet, for gult - nei det har man ikke.

Uansett: Jeg har satt meg tre ting fore. Ikke bare skal jeg strikke i gult, og strikke sokker av månedens designer Wendy D. Johnson, jeg skal lære meg en ny teknikk. Derfor prakker jeg på dere det som muligens er den tregeste og mest skravlete strikke-tutorialen jeg har vært borti: Cat Bordhi viser hvordan man gjør Judy Beckers magiske (og usynlige) doble opplegg.


Sånn så det ut da jeg var ferdig:

FO: Hode, skulder, kne og ...

... eller bare tå. Jeg har prøvd meg på mine første tå-opp, og det gikk strykende. Riktig gøy, faktisk. Her er resultatet, laget av restene etter undervannssokkene fra et par innlegg tilbake:

Mine første tå-opp
Garn: ca. 20 g Opal
Pinner: 2,5 mm
Størrelse: ca. 20 / ett år
Hvor: På perrong nr. 19 på Oslo S, Gardermoen og i Praha.

Sokkene ble laget og regnet ut etter Amy Swensons universelle tå-opp-formel fra Knitty, og dette er genialt - genialt - genialt! Jeg kommer nok til å prøve meg frem en del med forskjellige hælfellinger, men tåopplegget og utregningsformelen her er midt i blinken for meg. I tillegg er det lett som en plett å kombinere med det mønsteret man selv vil, så for en heldig innehaver av diverse Harmony Guides, er det bare å slå seg løs. Dette mønsteret fant jeg i Harmony Guides: Lace and eyelets, men ved nærmere ettersyn (via pinnene) oppdaget jeg at dette er det samme som i Elisabeth Zimmermans February baby jacket (Ravelry-link). Så vet dere det. Nærbilde:

Neste par er allerede ferdig, og blogges når sønnen får lagt seg igjen. Om dere begynner å bli lei sokker nå, kan jeg kanskje muntre dere opp ved å fortelle at jeg havnet i et lite strikkelimbus her i noen dager og endte med å strikke ferdig den ene av det svært langdrektige paret votter jeg begynte på før jul i ren desperasjon. Nå har jeg funnet et nytt fristende mønster, så det gjenstår å se om votten noen gang får seg en makker.

Bakst

Øverst: Lemonade og Lemon Lime
Nederst: Slammin' Strawberry Kiwi og Black Cherry

Posesko

Nytt innlegg i serien Hespetre gjør noe hun ikke kan, og denne gangen med en slags oppskrift. I dag har jeg funnet fram symaskinen (uh-oh!) og saksa og klippet i en gammel hettegenser som var på vei til Fretex. Det har seg nemlig sånn at vi fikk et par Stonz Booties i barselgave, og de er veldig kjekke saker. Jeg kunne godt tenkt meg et par til, men til innebruk, og de trenger ikke være så fancy. Etter å ha gått Stonz'ene våre litt nærmere i sømmene (pun intended), kom jeg frem til at jeg skulle kunne greie å produsere noe tilsvarende selv. Disse er på ingen måte ment å erstatte originalene, til det mangler det en hel del finesser, men det er ment å være et supplement som erstatter tøfler.

Slik gjør du:

1. Utgangspunkt: Man tager en regnværsdag, en genser til voksen med god ribb på ermene (her har jeg brukt en hettegenser i str. S eller M), noen knappenåler, en tynn synål, litt sytråd og en symaskin.


2. Skaft: Klipp av 18-19 cm nederst på ermene. Målet er inklusiv ribb-kanten.



3. Bunn: Klipp ut to like, ovale biter. Pass på at lengden blir omtrent lik vidden på ermet, målt etter klippekanten.

Mine biter har disse målene, med godt søm-monn:
Lengde 14 cm.

Bredde 9 cm.

Tips! Om den tiltenkte mottakeren går eller snart gjør det, kan det være lurt å stryke på anti-skli under foten. Dette er et godt tidspunkt for sånt.

4. Fest: Nål sammen bunnen og skaftet sånn at vrangen stikker ut. Det er lurt å begynne med to nåler i hver kortside, så du er sikker på at du ikke nåler skeivt.



5. Sy: Sy to runder med rettsøm, prøv å komme deg så godt ut til kanten som du klarer. Jeg syns det er greiest å sy fra oversiden for å sikre at jeg ser hvor midtsømmen bak befinner seg til enhver tid. Jeg syr alltid to sømmer, for å eliminere hull dersom jeg skulle ha sydd utenfor på en av dem. Det er ikke så stor sjanse for at det skjer to ganger på samme sted. (Dere proffe symaskinfolk trenger sikkert ikke å gjøre dette. :)) Ta ut nålene etter at du har sydd over dem, så slipper du å stikke deg på dem.

6. Kast over. Om du er symaskin-novise som meg, kan jeg fortelle at det betyr å sy sikk-sakk rundt kanten.

7. Vreng: og vips!



De sitter faktisk fast på foten nå, men om mottakeren er en liten klåmark (det er min), kan det være greit å sy på en snor også.

8. Snøring: Der finnes det flere alternativer. Du kan sette i trykk-knapp, så skoen kneppes sammen over foten. Du kan sette i en hempe, som du setter strikk i eller bånd i. Du kan binde sammen strikken eller båndet, eller du kan sette i en sånn strikkestopper-dings som det er på Stonz'ene. Eller du kan gjøre som meg: Ta ut snora av hettegenseren, dele den i to, sy noen runder tvers over så den ikke rakner, og sy midten av snora fast i midtsømmen bak på skoene for hånd.

Et PS: Til små eller store barn som kan finne på å svelge snorer, kan det være lurt å velge knepping eller en sluttet snorløsning som den med strikk.

Det er ikke lett å ta bilde av sprellende halvtåring, ikke engang om han sitter på armen til pappa, men her ser dere skoene. Sånn cirka.

Noe som ligner

Jeg har laget noe. Noe rart. Noe som ligner på ... garn?

Litt, iallfall.

Nød lærer naken kvinne ...

Egentlig burde overskriften vært Farsdag lærer forkjølet kvinne å brodere, men det manglet liksom den rette schwungen.

Jada, vår første farsdag har kommet og gått, og Hespetre-familien er nede for telling med høstforkjølelsen. Junior har kommet best ut av det, han er bare litt tett i nesa. Og veldig glad i pappa'n sin.

Fraværsmelding

I ukene fremover blir det nok lite aktivitet her i bloggen. Jeg har nemlig fått en ny sjef, og han liker å ha en finger med i spillet.

Hespetre gjør noe hun ikke kan - del 2: Lanolinisering av bleiebukser

Jeg har vist frem en del strikkede bleiebukser i denne bloggen, og ikke egentlig sagt så mye om hvorfor eller hva de skal brukes til. Det tenkte jeg å gjøre noe med, og her kommer kortversjonen: Bleiebukser er nyttige for folk som skal bruke tøybleier som ikke har innebygget sperrelag. Det hadde vi tenkt. Det buksene da gjør, er å lage et pustende lag mellom bleia og resten av tøyet som holder fuktighet der den skal være. Det finnes sperrelag av mange forskjellige slag, men man kan også bruke bukser strikket av ull, fordi ull holder på fuktigheten, i tillegg til at det virker varmeregulerende og delvis selvrensende. Det som gjør at bleiebuksa funker som den skal, er lanolinen i ulla. I ubehandlet garn og lanolingarn er det naturlig lanolin i tråden. Denne blir borte etter noen vask, og bleiebukser av behandlet ull trenger å få lanolinen tilsatt. Nå som Hespetre jr. snart melder sin ankomst, er det best å få bleiebuksene i god stand. Derfor har jeg satt meg fore å lanolinisere dem, og det har jeg aldri gjort før.

Siden jeg ikke har gjort dette før, måtte jeg rett og slett følge bruksanvisningen på flaska. Sånn gikk det for seg:

1.
Man tager en bøtte og en oppmålt mengde lunkent vann (her: 5 liter):


En kopp, en skje og en flaske med lanolin-tilskudd eller ullkur (jeg har kjøpt min på Helios):


Og en haug med ferdigstrikkede bleiebukser (f.eks. etter oppskrift i Strikk til Nøstebarn, Myk Start eller gratismønsteret Curly Purly):


2.
Mål opp passende mengde ullkur til antall liter lunkent vann i en kopp (1-2 ss per liter vann, her: 8).


Bland ullkuren ut i varmt vann til den løser seg opp.


Hell lanolinblandinga ut i det lunkne vannet.



3.
Tilsett bleiebukser.


Arbeid blandinga litt inn i bleiebuksene uten å gnisse det sammen eller lage for stor friksjon.


4.
La bleiebuksene ligge i lanolinvannet i en times tid, mens du tar deg en tekopp.


5.
Skyll bleiebuksene forsiktig i lunkent vann.


Så lønner det seg å håndkletørke dem for å få ut litt vann. Jeg pleier å legge en bleiebukse inni et håndkle, og rulle den tett sammen. Ikke vri opp, og for all del ikke vri opp buksene uten håndkle rundt. Ulla i bleiebuksene er ikke superwash, så her er det store muligheter for toving.

6.
Strekk bleiebuksene til rett fasong, og legg dem til tørk på et håndkle.


Når de har tørket på oversiden, er det lurt å snu dem.

En ordentlig introduksjon av tøybleier og deres fortreffelighet finner du her. Om du er nysgjerrig, finnes det et eget forum for tøybleier på tettinntil.no, der er det mulig å spørre og grave.

Hespetre gjør noe hun ikke kan - del 1: Steeking

Jeg har utfordret meg selv til å gjøre ting jeg ikke kan, og her er første forsøk: Steeking. Egentlig hadde jeg tenkt å få Mamma til å vise meg dette, men hun var på ferie, og jeg var ivrig på å bli ferdig med min kjæres genser. Derfor ble det til at jeg fulgte anvisningene til Órói-oppskrifta i Lopi nr. 27, og improviserte litt selv. Slik gikk det, trinn for trinn:

Trinn 1: Man tager en genser ...


... og genseren må være strikket med en ekstra stolpe av kantmasker som er designet for å klippe i. I praksis: En stolpe bestående av to masker som er vrange på retten og rette på vrangen.

Trinn 2: Så trenger man en symaskin ...

... som kan sy rettsøm i hver av radene med vrangmaske, to runder.

Trinn 3: Så trenger man godt verktøy ...

... f.eks. en saks eller en sprettenål, og litt tålmodighet for å få rukket opp det kjervet som ble etter første forsøk. Enda det gikk så fint på prøvelappen!

Trinn 4: Så prøver man igjen ...


... og denne gangen går alt etter planen! I stedet for å feste alle de utallige trådene fra flerfargemønsteret, sydde jeg dem enkelt og greit fast inn i sømmen, ved å legge garnet på tvers over stolpen på den siden de hørte til. Det siste sto ikke i oppskrifta, det kom jeg på av meg selv.

Trinn 5: Så kommer det skumle:

Man klipper i strikketøyet mellom de to rettsømmene. Trådene som ble festet kan også klippes av mellom de to sømmene.

Trinn 6: En ekstra runde:

Nok en manøver som ikke sto i boka: Jeg benyttet meg av den sparsomme erfaringen jeg tilegnet meg forrige gang jeg rørte ved en symaskin og kastet over. Det kunne jeg strengt tatt fra før, men jeg har aldri gjort det uten å få beskjed om det før.

Og det var det hele!

Nå som jeg har fått teken på det, har jeg faktisk også fått gjort det på Lopi-jakka mi som har ligget i sykurven til moren min siden før jul. Flink jente!

Utfordring: Gjør noe du ikke kan!

Det finnes masse forskjellige tagger av mer eller mindre interessant karakter. De farer omkring, og er stort sett bloggfyll. Men noen ganger kommer det en tag som gjør inspirerer noe, og da jeg fant denne hos Merete, fikk jeg lyst til å sette i gang. Den handler om hvilke mål man setter seg for strikkingen, og det var særlig det første punktet jeg syntes var spennende: Hva jeg har tenkt å lære meg.

I stedet for å svare på taggen, starter jeg en ny serie her i bloggen, og utfordrer alle lesere til å gjøre det samme. Serien heter: Gjør noe du ikke kan!

Det behøver ikke å være noe stort eller banebrytende. Du behøver ikke å finne opp noe selv, eller gjøre avanserte triks. Du kan til og med herme etter andre. Det viktige er at du gjør noe du ikke har gjort før, og at du deler det med oss.

Jeg kan begynne: Mitt første mål har vært å lære meg det som på engelsk heter steeking, og som jeg på norsk kaller klippe-i-strikketøy-uten-å-begynne-å-gråte. Om noen kan det egentlige navnet på denne teknikken, hyl ut! Mitt forsøk er gjennomført, og behørig fotodokumentert. Det ble litt langt, så eget innlegg kommer.

Om du har et lignende prosjekt, legg igjen en kommentar i bloggen. Ingenting er bedre enn å utfordre seg selv, på godt og vondt!