Nytt kapittel i mannelueføljetongen

Mannen min er ikke spesielt lett å få strikket til. Ikke fordi han ikke vet å sette pris på strikketøy, for det gjør han. Han er en god strikkerådgiver og generell entusiast til mine fritidsinteresser. Men det å få strikket noe som 1) passer ham, 2) han har lyst på og 3) jeg har lyst til å strikke, det viser seg å være en nøtt. Helst vil jeg strikke genser etter genser til ham, for det syns jeg er gøy. Mannen mener at han allerede har genser, så det trenger han ikke. Selv ønsker han seg fingervanter, men jeg kan knapt nok tenke meg noe kjedeligere enn 10 fingre med tilhørende trådfesting. Også gjengangeren, da: Lue.

Det er ikke sånn at han ikke har fått lue før. Det har han, både én, to, tre og fire ganger. Han bruker dem også, men det er noe i veien med dem, alle sammen. Han ønsker seg noe som passer bedre, og det er jo et rimelig ønske, tross alt. Jeg hadde halt ut tiden og sagt kanskje en stund, da omstendighetene endelig var på vår side. I kapasitet av strikkerådgiver, ble han nemlig presentert for utvalget av kandidater til januarlua i luealongen på Uformelt, og sa at han syns jeg skulle strikke den med ugler - til seg. Og sånn ble det:

Det tok tre forsøk, men endelig ble lua passe lang og passe bred. Men kanskje i trangeste laget? Mannen bedyrer at hans hoder pleier å vide ut luer, og det er problemet med flere av de andre, så de som lever får se. Den passer til meg også, så om ikke annet, kan jeg arve den.

For å få den litt baggy, måtte jeg strikke godt over en inch lenger enn oppskrifta tilsa. Jeg strikket også lua etter egen strikkefasthet, så denne ble i størrelse infant, men med mønsterdiagrammet til voksen.

Endelig fornøyd? Mann med lue - og årgangsstrikkegenser:

Oppskrift: Pigwidgeon hat av Terry Kruse

Garn: 52g av ymse tretråds fra garnlageret (Sjølingstad, Nøstebarn og rester fra babyteppe)

Pinner: 2,5 og 3 mm

Jakten på regnbuen

Allerede i juni blogget jeg om at det tok tid med denne genseren. Da hadde jeg allerede ventet og ventet på de fem metrene av regnbuegarn jeg manglet for å få ferdig raglanen. Prosjekter kom og gikk, den stakkars regnbuen ble glemt i en pose, og den tiltenkte mottakeren fikk seg en annen barselgave. Mens jeg (litt småsur) strikket på den nye barselgaven, fikk jeg samtidig ut fingeren og bestilt garnet fra en annen nettbutikk. Den ankom omtrent samme dag som jeg kom tilbake fra en hyggelig jobbtur til Stockholm, hvor jeg uventet fikk tid til en times garnkos helt for meg selv. Traumatisert som jeg var, tok jeg med meg et regnbuenøste da jeg så det der også, så nå har jeg nok til minst tre slike småtasser. Tror jeg.

Uansett, det tok vår, sommer og vinter, men her er den vesle regnbuesaken ferdig, og på vei til en ny liten kar, som ble født dagen etter min egen bursdag i september. Bloggeren, som vanlig ute i god tid, måtte ta bilde der anledningen bød seg, så her er ferdig-bilder i autentisk rot inne på bloggerens kontor.

Mønster: Rullegenser fra Strikk til Nøstebarn

Størrelse: 1 år

Garn: I underkant av 2 nøster Rowan 4 ply i støvete blå, ca. 25 gram Schoppel Wolles Zauberball i regnbueutgaven Frische Fische.

Pinner: 2,5 og 3 mm

Som mor til to, vet jeg at barselgavene ofte blir fort små. Derfor strikket jeg denne i en størrelse som til mine barn har passet fra ca. 6 måneder (med oppbrett) til nærmere halvannet år, om man legger på litt på ermer og bol. I tillegg har jeg gjort noen modifikasjoner, som vanlig. Kan det klippes, så skal det klippes, og det har jeg gjort her også. Knappene er deilige retroknapper fra lageret mitt fra Friða Frænka i Reykjavik.

FO: Kreisibanana

Egentlig liker jeg ikke selvstripende sokkegarn. Egentlig liker jeg heller ikke å strikke pleine sokker uten noe spennende mønster. Med unntak av akkurat i månedsskiftet mai-juni, kan det se ut til. Uten å tenke meg om, har jeg for andre år på rad strikket kreisibanana-fargede sokker i den stilen amerikanerne kaller vanilla . I fjor ble det regnbuefargede sokker, denne gangen er de stripete. Begge parene er tå-opp på tynne pinner og med etterpå-hæl, så det ikke kommer brudd i fargerapporten. Og begge parene ble intenst kjedelige å strikke etter at jeg kom på at jeg egentlig ikke driver med sånt. Boooring!

De ble nå ferdige til sist, disse også. Og for oss nevrotikere; stort mer symmetrisk enn dette blir det ikke, altså!

Kreisibanana

Oppskrift: Improvisert tå-opp med etterpå-hæl.

Garn: 70g Austerman Step

Pinner: 2 mm

Og siden jeg tydeligvis lider av sesongpreget galskap akkurat på denne tiden av året, meldte jeg meg like godt på 52 pair plunge - å strikke 52 par sokker mellom 1. juli 2011 og 31. juni 2012. Jeg må visst ha glemt at jeg har en nyfødt baby i hus. Nuvel. Den som intet våger, intet vinner!

FO: Kladd og innføring

Det å finne den rette lua til min kjære er ikke bare-bare. Det er faktisk så lite bare at jeg tror det kreves et eget innlegg om manneluer. Ja, definitivt. Uansett, så greide jeg nå på tampen av vintersesongen å komme i mål med Prosjekt: Ny Lue.

Vi brukte noen måneder bare på å finne mønsteret, men endte til slutt med det dånelekre mønsteret Mustikka av Suri Simola. Mønsteret havnet i handlekurven på Ravelry, og så begynte letingen etter garn. Det skulle nemlig være supermykt garn som ikke klør, en luksus som islendinger ikke har pleid å være forunt. Dessuten skulle det ha den rette fargen, som betyr at det skulle være en farge, men den skulle ikke være så fargete av seg. Min hjertens kjær har ganske stort hode, så det var også viktig å finne et garn som er tykt nok, i og med at mønsteret ikke gir rom for så mange modifikasjoner etter at man er ferdig med vrangbord.

Igjen, dette var altså ikke bare-bare. Jeg strikket den første lua før jul, og ble godt fornøyd med den - helt til den fikk seg et svært forsiktig bad i vasken og dermed krøp til langt over ørene. Akk, ja. Det blir nok ikke kjøpt noe mer Pickles Abuelita Tjukk Merino her i gården. Lua ble det vi her på Indre Østland kaller litt stutt-tjukk, og må i beste fall betegnes som en kladd:

Kladd

Garn: 60 gram Pickles Tjukk Merino i fargen Bjørnen sover

Pinner: 4 og 4,5

Mønsteret var morsomt og lettstrikket, men etter denne erfaringen ble jeg litt sur. Dessuten måtte jeg starte garnkarusellen på nytt. Konklusjonen var at jeg trengte garn som var en del tjukkere, og at det ikke gjorde så mye om det skulle sige littegrann. Kjøpte inn Mirasol Sulka i nydelig merino, alpakka og silke - som ble altfor tjukt.

Jeg hadde egentlig gitt opp hele prosjektet, før mannen ymtet om at det kanskje var på tide å få ferdig den lua før snøen gikk. Da slo det meg at jeg kunne bruke to nøster Drops Nepal som jeg var så heldig å få av en hemmelig venn. Perfekt!

Her er endelig lua - innføringen:

Innføring

Garn: 70 gram Drops Nepal

Pinner: 4 og 5 mm

Endelig fant jeg et garn som passet. Jeg la også på noen ekstra runder med vrangbord og en halv pinnestørrelse, for å være på den sikre siden. Mottakeren er opptatt med redebygging når det er dagslys, men min snille søster lånte bort hodet sitt for anledningen.

Alt tatt i betraktning er jeg godt fornøyd. Ikke minst er lua veldig morsom å strikke, og unnagjort på en kveld. Ikke blir man fort lei det, heller, så det kan strikkes om att og om att att. Vel anvendte $4, altså.

FO: En får værra som en er om en itte vart som en sku'

Det er ikke veldig ofte jeg siterer Ole Ivars, men av og til treffer de blink. I utgangspunktet mener jeg at det aller meste kan forbedres, og at man får prøve å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Opp til et visst punkt. Før eller siden kommer man til det punktet der men enten får hive prosjektet i peisen, legge seg ned for å grine eller bare gjøre det ferdig og tenke ja, ja. Jeg valgte det siste, og tenker at det i det minste ble varmt. Garnlagergarn fikk jeg også brukt. Eller som mannen sa: Alt du lager må jo ikke bli pentøy, vet du.

En får værra som en er om en itte vart som en sku'. Ingen er da helt perfekt.

Oppskrift: Milo av Georgie Hallam
Garn: 65 g Rowan scottish tweed
Pinner: 4 mm
Størrelse: 6 mnd
Tidsbruk: 2 dager

Dette gikk galt:
1. Jeg greier visst ikke få riktig strikkefasthet på denne vesten, enda jeg brukte et av de anbefalte garnene. Vesten i nyfødt-størrelse fikk viddemålet til vesten i halvtårsstørrelsen.
2. Jeg hadde nok garn til nyfødtstørrelsen, men ikke til halvtårsstørrelsen. Rekk opp de fine uglene og begynn på nytt fra bærestykket av. I striper, denne gangen.

3. Dette ble da en fryktelig liten hals om den skal passe til en halvtåring. Da er det nok best å klippe den opp og sette i knapp. Gjør som Eunny Jang.
4. Vanligvis planlegger en jo strikketøysklipping nøye i forkant, og legger inn en klippestolpe. Det gjorde ikke jeg, ettersom det ikke var med i den opprinnelige planen. Antakelig funker ikke heklemetoden i linken over så veldig godt på rillestrikk, så sårkantene ble fryktelig lange. Altfor lange. Syr dem fast til kanten for å lage en slags liten krage. Det ble ikke særlig pent.

Ja, ja.

PS: Om du, som jeg, blir nødt til å finne sangen på Youtube for å få med deg teksten, finnes den her.

PS2: Dette innlegget betyr ikke at det er lov å fortelle meg hvor tjukk jeg har blitt, om det kanskje er aldri så sant.

FO: Blowin' in the wind

Planen var å posere med denne FO-en, noe i stil med dette:

Men det var slett ikke så koselig ute, samme hvor fin koppen var. Surt og kaldt var det. Og vind!

Da gufset tok tak i strikketøyet, var motivet gjort:

Blowin' in the wind

Oppskrift: Ingen, men samme fremgangsmåte som ved nøstebarnsteppe fra hjørne til hjørne.

Garn: 100 gram Kauni

Pinner: 8 mm

Toving: To runder på 60 grader

Dette var altså sitteunderlaget fra sutre-PS tidligere i høst, muligens årets verste strikkeopplevelse. Nå var jeg riktig nok helt nygravert, men maken til støvlukt på dette garnet tror jeg sjelden jeg har vært borti. Det er fristende å hive hele restenøstet, men det er vel å gå litt drastisk til verks. Falmet gjorde det også, etter rundene i vaskemaskinen. Håndtaket ble skakt, selv etter hekling. Usj og æsj over hele prosjektet. Men heldigvis for meg, så lykkes det i den viktigste funksjonen: Å holde stumpen til Hespetre Jr. varm når han har turdag i barnehagen. Syns godt i skogen, gjør det også. Så får heller vannflaska hans stå for den estetiske fryden.

Crack?

Jeg har gått på en aldri så liten garnsprekk. Og når jeg sier liten, så mener jeg egentlig ganske stor. Men det var uunngåelig, rett og slett.

Inni og oppå den grønne dragen befinner det seg 900 gram ferskt og fint garn:

• 8 nøster Pickles Merinosilk i fargen kremet nougat, som skal brukes til et hullteppe fra Myk Start til den nye mageboeren.
• 1 nøste Pickles Abuelita Tjukk Merino i fargen bjørnen sover, som skal bli til ny lue til Hespetremannen
• 2 nøster grå Arwetta, som har flyttet fra garnlageret til Amylin over til mitt. Tusen takk!
• Tre nøster vakkert, vakkert TuLLiBaLL-garn som bare var fullstendig uimotståelig da jeg og 50 andre garngribber heiv oss over utvalget til Kaos og Månestråle på SnB:
  1 nøste TuLLiBaLL & Råll i fargen 16. juli
  1 nøste Ullent i fargen siste sjanse
  1 nøste Kos i fargen smaragd (det sier seg selv - smaragder går man ikke forbi)

Siden dette helt avgjort er lekkert, uimotståelig garn, og jeg har en plan for minst halvparten, eier jeg ikke dårlig samvittighet. Dessuten er det evigheter siden sist.

Jeg avrunder innlegget med kloke ord fra en av mine helter:

There's a crack, a crack in everything. That's how the light gets in.

God helg!

FO:Borte! Titt-titt!

Vintersett til meg selv

Oppskrift: Bella's Mittens av Marielle Heanult og Mirrevirres Staff-lue

Garn: ca. 200 gram Bris

Pinner: 5 og 5 1/2 mm

Heklenål: 5 1/2 mm

Endelig har jeg fått ut finger'n og laget meg matchende votter og lue. Det har vært mange år med hummer og kanari nå, fordi jeg aldri prioriterer et helt sett. Neste stopp er en fin hals som passer også, men da må jeg ut og kjøpe garn.

Bella's ble ikke helt etter planen. Jeg greide nemlig å snu flettene på hodet. Jeg oppdaget det ikke engang selv før den første votten var nesten ferdig, og da var det for seint å snu. Pytt, sann. De ble fine likevel, selv om toppen ble litt rar.

Back, baby!

Vikingskip av Carl B. Gunnarson

Innimellom, ikke ofte, går strikkingen helt i stå. Sånne perioder inneholder gjerne mye sykdom, stress på jobben eller annet som tar tid. At det er mye god meditasjon i strikking, er så sant som det er sagt. Jeg er definitivt et lykkeligere menneske når jeg strikker hver dag. Men hva gjør man, da? Når ingenting frister, og alt bare virker kjedelig? Når alle de påbegynte strikketøyene går en litt i mot? Når en til stadighet velger feil prosjekt i feil garn til feil tid?

Jeg har ikke funnet svaret helt. Men så har det seg sånn at omverdenen stadig sprer glede i form av nye verdensborgere. Det burde jo fortjene håndstrikk i gave, eller hva? Finnes det egentlig noe mer optimistisk enn det?

Så her er et av de første FO-ene for i høst, en liten vest til en liten tass som er ventet i slutten av neste uke.

Oppskrift: Babysinglet #1902 fra Strikk til Nøstebarn

Garn: 33 gram Marks & Kattens Eco Babyull + en liten tråd Tynn alpakka fra stæsjet

Pinner: 4 mm

For de som lurer på hva man kan strikke til høst- og vinterbarn, så kan denne oppskriften anbefales på det varmeste. Hespetre Jr. er født i oktober, og hans vest ble brukt nesten hver dag.

PS: Jeg kommer vel en gang også til å blogge de feilslåtte prosjektene. Som skakke vaskekluter til det nye kjøkkenet, stygt sitteunderlag i Kauni som lukter støv og en genser som rett og slett ikke ble som den skulle. Kanskje.

Synder i sommersol

Jeg driver egentlig med effektiv bruk av garnlageret mitt. Så langt har jeg kvittet meg med mangfoldige kilo, uten at det har føltes som noen jobb. Men så var det en dag her, som føltes litt trist og grå. Plutselig trillet det litt farge ned i handlekurven min:

Åtte nøster Really Red Cascade 220 Superwash skal bli til den vakre Amelia fra Knitty. Noen ganger må man våge seg ut av den lilla og turkise komfortsonen.

Hrmpft!

Like greit at Knit Picks sender med en ekstra i hvert sett av de tynneste pinnene.
Nå har jeg ingen reserve lenger.

FO: Eldgamle synder

Ulempen med å bli voksen og skaffe seg hus, er ikke ansvaret eller forpliktelsene. Det er det faktum at foreldre ser ut til å synes at man nå er blitt stor nok til å oppbevare alt skrotet sitt selv. Så nå dumpes det kasser hos oss over en lav sko, enda så mye jeg har tømt fra før av.

I siste lass dukket det opp en pose, med noe som må kunne betegnes som mine aller eldste UFO-er. Disse husker jeg knapt å ha strikket, men siden de ligger samlet i et system som utvilsomt er mitt, må det vel være jeg som er skyldig. Blant påbegynte lappetepper og annet diverse, fant jeg et rektangel som formodentlig var på vei til å bli et skjerf. I noe mystisk (og antakelig syntetisk) mohairaktig, med bare littegrann mer igjen på nøstet. Dette er i grunn typisk for barneprosjektene: Sjekker man om det er nok garn til å gjøre seg ferdig? Næh!

Så hva gjør man, da? Det var altså ikke nok garn til å strikke ferdig skjerfet. Det ville være litt for ille å kaste det hele, og det å rekke opp ville være et mareritt fra ende til annen. Og hva skulle jeg vel brukt garnet til etterpå? Nei, her måtte det improviseres.

Her er resultatet:


Kjærlighetsrede til Herr og Fru Baldriansen.
Eller en hals til oss voksne.

God påske!

Fjorårs-FO: Nysekanin og kosekanin

Da Hespetre-familien reiste til Praha i fjor høst, kjøpte jeg med luksusangora som jeg tenkte å lage noe fint med. I fiberrusen hadde jeg åpenbart glemt at jeg er allergisk mot angora. Såpass allergisk at vi måtte kvitte oss med angorakaninene vi hadde da jeg var liten. Hvordan kom jeg på det igjen? Jo, det kom ganske enkelt for en dag da jeg strikket en liten nysegenser til Lille Nevø, født 1. desember. Han skulle få den sammen med en kosekanin i økologisk bomull, og jeg orket ikke endre på planen. Derfor presenterer jeg nå, med rennende øyne og kløende nese: Nysekanin og kosekanin

Nysekanin
Oppskrift: Fred Textured Sweater av Louisa Harding (a.k.a. Kamelen Fred)
Garn: ca. 50 gram nyseangora fra MarLen
Pinner: 3,5 mm og 4 mm
Tidsbruk: Uendeligheter, føltes det som

Kosekanin
Oppskrift: Etter eget hode
Garn: Diverse rester av økologisk bomull, hovedsaklig Rowan Purelife
Pinner: 4 mm

Kosekaninen har vært i-veska-strikketøy i en lengre periode, så kosekaninen har allerede fått være med i svømmehallen (mor strikker, far og sønn bader), på kaffeskravling og på seminar om lesebrett, før den tok turen til Island. Forhåpentligvis vil den lille mottakeren ta den med seg videre rundt.

Det tiloversblevne angoragarnet har, i likhet med de tidligere nevnte kaninene, fått et nytt og mer vennlig innstilt hjem. Hos lillesøster, kaninentusiast.

FO: Reprise

Jeg har vel sagt det et par hundre ganger, men jeg kan altså ikke fordra å strikke på bestilling. Derfor tenkte jeg at jeg var lur, da jeg tilbød soppvesten til salgs etter at jeg hadde strikket den. Men hva gjør man, da, når den som gjerne vil ha vesten har to søte snupper i passende størrelse? Da må man bare strikke en til.

Her er vesten:

Da jeg skulle blogge dette, hadde jeg valget mellom a) bilder av ublokket, krøllete vest i godt dagslys eller b) bilder av blokket og fin vest i skumringen. Jeg har begge deler, men valgte å vise dere det første. Den ser en anelse bedre ut nå, for å si det sånn.

Siden tvillinger som kjent ikke skal ha likt tøy, gjorde jeg en light-versjon av den forrige. Råsa sopp mot grå bunn. Litt moro skal en dog ha det - jeg speilvendte vesten så man kan legge snuppelurene ved siden av hverandre og få et sammenhengende motiv.

Det var kanskje ekstra hyggelig at vestene havnet akkurat der, siden de allerede er blitt kledt opp i Hespetreklær en gang før. Fin tradisjon.

FO: Flatfot

Mitt første virkelig gyselige sokkepar er ferdig. Det er ikke ofte jeg strikker ferdig noe jeg selv syns blir stygt, men her hadde jeg egentlig ikke noe valg. Garnet måtte brukes opp.

Her er "herligheten", jeg er omtrent like fornøyd med den som med omgivelsene: Ugress i plattingen og druknede potteplanter.


Flatfot
Oppskrift: Improviserte tå-opp
Garn: Conjoined Creations Flat Feet
Pinner: 2,5 mm
Tidsbruk: Ca. 1 uke med intens motvilje.

Rett nok er det en fiffig idé å strikke av noe flatt, men når resultatet er et strikketøy som er så ujevnt at det ser ut som du lærte strikkekunsten forrige uke, er det ikke mye morsomt å holde på. Det ble litt bedre av at jeg vrengte dem, men ikke all verden. Ikke passet strikkefastheten noen oppskrift heller, enda jeg byttet pinner og byttet pinner. Og så kommer min største innvending mot sokkene: Sokker som ikke hører sammen? Jo, det er det sikkert mange som vil ha (meg selv inkludert), men det er kanskje en fordel at foten og leggen på samme sokk matcher? I tillegg ble det noen skjemmende hull i hælen, godt hjulpet av nudel-garnet, og stram felling. Ikke mitt beste verk, nei. Det er som om misnøyen med garnet brer om seg.

Jeg ble dog fornøyd med et par ting på sokken. Det første må vel være hvor bra de faktisk passet inni mine vakre Crocs Mary Jane. Det neste er den fiffige ribben jeg fant på selv:

Den begynner litt der den selv vil, helt etter innfallsmetoden.

Mannen min er hjertens enig i at dette ble stygge sokker, men til tross for det, er det faktisk noen her i verden som var fornøyd med dette strikketøyet. Nød lærer naken kvinne å spinne, og det samme gjør åttiårslag med tenåringsgutter. Broder'n er en flink og ivrig strikker, men det er ikke ofte han kaster seg over et strikketøy som er a) mitt b) sokker og c) på tynne pinner.

FO: På dypt vann

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er ute på dypt vann.




På dypt vann (aka. begynnelsen på en sokkedille)
Mønster: Sunset Chevron Socks av Carol J. Sulcoski
Pinner: 2,5 mm
Garn: ca. 70 gram Opal
Tidsbruk: 3 dager

Sokkegarnlageret er herved brukt opp, og jeg har gitt meg lov til innkjøp av mer garn. Jeg har byttet til meg et "nøste" Flat feet som skal få være med på ferie, og så har søster kommet med nok et nøste Online-garn. Så får vi se, da. Jeg klør i fingrene etter å sette i gang med mer, det funker som bare det å strikke to stykker samtidig. Neste mønster involverer tå-opp, og antakelig et par bittesmå føtter. Men aller først må jeg strikke lue. Sukk.

PS: Tåbildet skulle egentlig være andre veien, men Blogger har hengt seg fullstendig opp. Den gjør det til tider. Dere får snu på hodet. ;)

FO: Irr! Grønt!

Det må være lov til å gratulere seg selv når man har gjort ferdig et fryktet prosjekt av visse proporsjoner, ikke sant?

Her er endelig - endelig! - bryllupssjalet mitt ferdig, med perler og det hele. Det blir blokke-bilder i første omgang, actionbilder får vente til jeg har flere alternativer til fotograf enn åttemånedingen. Han ville nok helst tatt bilder av innsiden av munnen sin eller sleiket på linsa. Akk ja.

Her er noen smakebiter:




Bryllupssjalet
Oppskrift: Swallowtail Shawl av Evelyn Clark
Garn: ca. 250 g Tynn Alpakka fra Du Store Alpakka i den fiiine grønnfargen (153).
Pinner: 4,5 mm
Tilbehør: Perler
Tidsbruk: Ahem. Et år og en måned.

Sjalet ble modifisert noe fordi jeg åpenbart ikke kan telle. Jeg ville ha det stort, og la til noen repetisjoner. (Det ble d i g e r t! Nesten ikke plass på gjestesenga.) Derfor gikk ikke overgangen mellom mønstre opp. Jeg fylte inn en ekstra rad med rettmasker for å få det til å gå opp - det var ikke aktuelt å strikke nuppe-seksjonen om igjen for femtende gang da jeg var kommet så langt. Alt dette gjorde jeg i fjor sommer. Så lurte jeg på hva jeg skulle gjøre med den dumme raden, det så jo ikke så bra ut. Så kom jeg på den lure idéen å sy på perler til å pynte opp litt der, men jeg hater jo som kjent å sy. Derfor ble det liggende. Etter en svært skremmende inspirerende UFO-tilståelse fra en av moderatorene på det nye hobbyforumet Uformelt, tok jeg utfordringen. Det får være grenser for hvor mye håndarbeid man skal ha liggende, og det er jo spesielt dumt når det faktisk er ferdig strikket, og et vakkert produkt, egentlig. Perlene ble påsydd etter "et kvarter om gangen"-prinsippet til FlyLady. Man gjør et kvarter med kjedelig, og så kan man gjøre morsomt håndarbeid etterpå. Funker som bare det!

Jeg brukte, som tidligere nevnt, sjalet i bryllupet mitt, uferdig. Nå skal jeg endelig bruke det helt ferdig. Og anledningen? Ett års bryllupsdag på søndag.

FO: Aprilsnarr

Jeg er allerede ferdig med lua for april i lue-alongen på Hobbyboden! Skikkelig stolt av meg selvfor å bryte syklusen med evig utsetting av selv de enkleste prosjekter. Denne lua var kjapt unnagjort, og nervepirrende på slutten. Man må ha is i magen for å kunne avslutte et prosjekt med bare denne lille garnstumpen igjen:

Aprilsnarr
Mønster: Waffle hat av Gail Bable (som er nesten helt lik Eva-lua)
Garn: 60 g Artic fra Trysilgarn
Pinner: 5 og 6 mm
Tidsbruk: Noen få timer

Jeg gjorde en liten endring, fordi jeg så at dette kunne bli en skikkelig jentete lue: La til én rad med *strikk to rett sammen, ett kast* for å lage hullrad til å tre sløyfe gjennom.
Her er lua:

Det er strikkaren sjølv som poserer.*

* Dere vet at jeg syns det er stas med lydbøker. Det dere kanskje ikke visste, var at det er enda mer stas når lydboka innledes med setningen "det er forfattaren sjølv som les". Man blir liksom litt kjent med forfatteren, og får med seg hvordan han eller hun hørte dette for seg inni hodet sitt. Spennende.

Sa noen koko?

Du vet det har tippet over i galskap når du sitter og ser en episode av en av dine yndlingsserier, og alt du ser er Catherine Wheel-teppet som ligger på sofaen bak der handlingen skjer. Jadda.

2008

En liten årskavalkade for strikkeåret 2008. Det var ikke plass til alt, og det er kanskje ikke så rart. I 2008 gjorde jeg ferdig:
2 gensere til voksne og 1 til baby
1 strikkejakke til voksen og 3 til baby
2 babybukser
2 par votter
3 par sokker
2 luer
6 bleiebukser
1 par tøfler
13 amigurumi-figurer
1 kosedyr
2 babytrøyer
2 sjal
1 babyteppe
2 par grytekluter
1 skjerf
1 babydress
1 babyteppe
2 tovede sitteunderlag

... også produserte jeg 4 UFO-er:
påsying av perler på Swallowtail'en
et halvferdig lappeteppe
february lady sweater til meg selv
og en nesten ferdig Nøstebarn-dress

Men jeg fikk gjort ferdig en del UFO'er også, så jeg skal ikke klage. UFO-regnskapet går med dundrende overskudd for 2008. Garnlageret skal jeg ikke gå over nå, har en mistanke om at det har vokst en del i løpet av året. Og fint er det, for i 2009 kan det bli vanskelig å komme seg inn i garnbutikker med barnevogna.

Dessuten har jeg gjort flere ting jeg aldri har gjort før:
Jeg har gjort ferdig en genser til meg selv.
Jeg har snudd en oppskrift på hodet.
Jeg har klippet i strikketøy.
Jeg har lært å sy sammen rillestrikket strikketøy på en pen måte.
Jeg har montert plagg med én gang.
Jeg har strikket intarsia og visst at det het dét.
Jeg har strikket ferdig ting på tynnere pinner enn 3 mm.
Jeg har gjort mine første spede forsøk på å strikke fletter. Og rekket opp fordi det ble for stort.

Ikke verst.

Til sist vil jeg ønske alle bloggens lesere godt nytt år.
Må det bli fullt av myke garnnøster og masse strikketid!

Jeg er snart tilbake med siste runde julegaver og hva som er på pinnene - og med nye utfordringer for 2009.