FO: To av sånt aldri kan få for mye av

Søster'n er uteksaminert, så jeg så mitt snitt til å kidnappe låne symaskina hennes igjen. Det går litt trått med min egen sparing for tiden. På søndag var det plaskregn, og den planlagte strandturen ble avlyst til fordel for kvalitetstid med symaskin. Her er resultatet - to nye, digre prosjektmapper:

Den sminkepungaktige rommer nesten halvannen kilo islandsk ull og en oppskriftsbok, og den firkanta rommer to esker med sytilbehør som sneller og bånd og fem påbegynte prosjekter.

For å få litt perspektiv på tingene - et samlebilde med strikketøysmappeparken:

Den øverste, ordentlig vindskeive rommer sokkeprosjekter. Den neste har plass til 800 gram Silke-tweed. Den hvite (som jeg har fått av Gurimalla!) har plass til en Selbuvotter av Terri Shea, to nøster garn og en vott uten tommel - og enda er det plass.

Godt fornøyd med størrelsen på disse - og at jeg har fått prøvd en ny teknikk. Denne gangen fikk jeg sømmene i foret på innsiden, og lærte meg hvordan jeg skulle klippe til hjørner uten å få det skeivt. I stedet for å klippe av trekanter, skar jeg ut firkanter. Sånn.

En liten detalj til sist: Pyntebånd fra Søstrene Grene, kalendergave fra verdens beste mann.

Nå begynner det jammen å bli tomt for prikkestoff!

Over samme lest?

Jeg har tidligere blogget om sokker og strikkefasthet, og den gangen var det snakk om et uhell. Denne gangen har jeg eksperimentert med strikkefasthet, og faktisk brukt det til min fordel. Disse to sokkene er strikket over samme lest, så å si:

Samme maskeantall, samme antall repetisjoner - og minst ett års forskjell i brukstid.

Den gule sokken er strikka på pinner 3mm i PT5. Den grå sokken er strikka på pinner 3,5mm i Mor Aase Raggegarn. Det er ganske stor forskjell i hvordan mønsteret tar seg ut i de to garnene også. Siden Mor Aase er mye stivere enn PT5, kommer mønsteret betraktelig tydeligere frem på den sokken. Den samme erfaringen hadde jeg med Vegamot-lua: Det stiveste og glatteste garnet ga tydeligst mønster. Ikke ulogisk, men likevel morsomt.

Har du lekt med strikkefasthet?


PS: Sokkene er strikka i nok et enkelt penkelt mønster fra min hånd. Legger ut oppskrift etterhvert.

PS2: Disse to parene er mine bidrag til julegavesamstrikken nå i mars.

Fjorårs-FO: Nysekanin og kosekanin

Da Hespetre-familien reiste til Praha i fjor høst, kjøpte jeg med luksusangora som jeg tenkte å lage noe fint med. I fiberrusen hadde jeg åpenbart glemt at jeg er allergisk mot angora. Såpass allergisk at vi måtte kvitte oss med angorakaninene vi hadde da jeg var liten. Hvordan kom jeg på det igjen? Jo, det kom ganske enkelt for en dag da jeg strikket en liten nysegenser til Lille Nevø, født 1. desember. Han skulle få den sammen med en kosekanin i økologisk bomull, og jeg orket ikke endre på planen. Derfor presenterer jeg nå, med rennende øyne og kløende nese: Nysekanin og kosekanin

Nysekanin
Oppskrift: Fred Textured Sweater av Louisa Harding (a.k.a. Kamelen Fred)
Garn: ca. 50 gram nyseangora fra MarLen
Pinner: 3,5 mm og 4 mm
Tidsbruk: Uendeligheter, føltes det som

Kosekanin
Oppskrift: Etter eget hode
Garn: Diverse rester av økologisk bomull, hovedsaklig Rowan Purelife
Pinner: 4 mm

Kosekaninen har vært i-veska-strikketøy i en lengre periode, så kosekaninen har allerede fått være med i svømmehallen (mor strikker, far og sønn bader), på kaffeskravling og på seminar om lesebrett, før den tok turen til Island. Forhåpentligvis vil den lille mottakeren ta den med seg videre rundt.

Det tiloversblevne angoragarnet har, i likhet med de tidligere nevnte kaninene, fått et nytt og mer vennlig innstilt hjem. Hos lillesøster, kaninentusiast.

Hespetre gjør noe hun ikke kan (igjen)

Selv om jeg avsluttet deltakelsen i årets lue-along etter halvgått løp, går jeg på en ny lang samstrikk med friskt mot. Sokker, denne gangen, til alles overraskelse. Det er Sockdown! Ravelry, hvor man skal utfordre seg selv med et sokkepar og en ny teknikk hver måned.

Denne måneden er utfordringen å strikke ensfarget eller i semi-solid farge, og de har valgt fargen for oss også. Grøss og gru. Det måtte jo være gult, min hat-farge nr. 1. Nuvel. Jeg går løs på utfordringen med solbriller på og hvitvin (kan jo ikke forbedre ødelegge fargen med rødvinssøl) lett tilgjengelig. Denne gangen måtte jeg faktisk kjøpe garn, selv om det ikke står på budsjettet, for gult - nei det har man ikke.

Uansett: Jeg har satt meg tre ting fore. Ikke bare skal jeg strikke i gult, og strikke sokker av månedens designer Wendy D. Johnson, jeg skal lære meg en ny teknikk. Derfor prakker jeg på dere det som muligens er den tregeste og mest skravlete strikke-tutorialen jeg har vært borti: Cat Bordhi viser hvordan man gjør Judy Beckers magiske (og usynlige) doble opplegg.


Sånn så det ut da jeg var ferdig:

Heksagon á la Hespetre

Jeg har gjort noe nytt jeg ikke kan: Lage heklediagram.
Her er oppskriften på heksagon-lapp á la Hespetre:


Gi gjerne tilbakemelding om du bruker dette, eller om noe skulle være uklart. Bruk lappene til hva du vil, men fortell folk hvor du har funnet mønsteret, heller enn å laste det opp selv.

Enjoy!

Fellesprosjekt

Søster'n og jeg har stadig felles prosjekter på gang, av den ene eller andre sorten. Det er så godt å ha noen som forstår hva man tenker uten at man egentlig trenger å forklare (og som forstår mine veiforklaringer). Vårt nyeste fellesprosjekt, om man kan kalle det det, er å lære meg å sy. Det begynte med denne, hvor søster'n egentlig sydde og jeg så på.




Det er en bæredings kalt Mei Tai, av Ikea-stoff hentet fra mitt beskjedne stofflager. Dette er rester fra omtrekking av stoler.

Innholdet er selvsagt også et fellesprosjekt, men ikke med samme partnere. Det skulle tatt seg ut!

Posesko

Nytt innlegg i serien Hespetre gjør noe hun ikke kan, og denne gangen med en slags oppskrift. I dag har jeg funnet fram symaskinen (uh-oh!) og saksa og klippet i en gammel hettegenser som var på vei til Fretex. Det har seg nemlig sånn at vi fikk et par Stonz Booties i barselgave, og de er veldig kjekke saker. Jeg kunne godt tenkt meg et par til, men til innebruk, og de trenger ikke være så fancy. Etter å ha gått Stonz'ene våre litt nærmere i sømmene (pun intended), kom jeg frem til at jeg skulle kunne greie å produsere noe tilsvarende selv. Disse er på ingen måte ment å erstatte originalene, til det mangler det en hel del finesser, men det er ment å være et supplement som erstatter tøfler.

Slik gjør du:

1. Utgangspunkt: Man tager en regnværsdag, en genser til voksen med god ribb på ermene (her har jeg brukt en hettegenser i str. S eller M), noen knappenåler, en tynn synål, litt sytråd og en symaskin.


2. Skaft: Klipp av 18-19 cm nederst på ermene. Målet er inklusiv ribb-kanten.



3. Bunn: Klipp ut to like, ovale biter. Pass på at lengden blir omtrent lik vidden på ermet, målt etter klippekanten.

Mine biter har disse målene, med godt søm-monn:
Lengde 14 cm.

Bredde 9 cm.

Tips! Om den tiltenkte mottakeren går eller snart gjør det, kan det være lurt å stryke på anti-skli under foten. Dette er et godt tidspunkt for sånt.

4. Fest: Nål sammen bunnen og skaftet sånn at vrangen stikker ut. Det er lurt å begynne med to nåler i hver kortside, så du er sikker på at du ikke nåler skeivt.



5. Sy: Sy to runder med rettsøm, prøv å komme deg så godt ut til kanten som du klarer. Jeg syns det er greiest å sy fra oversiden for å sikre at jeg ser hvor midtsømmen bak befinner seg til enhver tid. Jeg syr alltid to sømmer, for å eliminere hull dersom jeg skulle ha sydd utenfor på en av dem. Det er ikke så stor sjanse for at det skjer to ganger på samme sted. (Dere proffe symaskinfolk trenger sikkert ikke å gjøre dette. :)) Ta ut nålene etter at du har sydd over dem, så slipper du å stikke deg på dem.

6. Kast over. Om du er symaskin-novise som meg, kan jeg fortelle at det betyr å sy sikk-sakk rundt kanten.

7. Vreng: og vips!



De sitter faktisk fast på foten nå, men om mottakeren er en liten klåmark (det er min), kan det være greit å sy på en snor også.

8. Snøring: Der finnes det flere alternativer. Du kan sette i trykk-knapp, så skoen kneppes sammen over foten. Du kan sette i en hempe, som du setter strikk i eller bånd i. Du kan binde sammen strikken eller båndet, eller du kan sette i en sånn strikkestopper-dings som det er på Stonz'ene. Eller du kan gjøre som meg: Ta ut snora av hettegenseren, dele den i to, sy noen runder tvers over så den ikke rakner, og sy midten av snora fast i midtsømmen bak på skoene for hånd.

Et PS: Til små eller store barn som kan finne på å svelge snorer, kan det være lurt å velge knepping eller en sluttet snorløsning som den med strikk.

Det er ikke lett å ta bilde av sprellende halvtåring, ikke engang om han sitter på armen til pappa, men her ser dere skoene. Sånn cirka.

Om spinning på håndtein

Jeg har fått lekt meg litt med håndteinen nå. Jeg var så heldig å få tilsendt ca. 300 gram kardebånd i ull fra ei på Ravelry, og det er behagelig å bruke når man ikke er helt sikker på hvordan man skal gjøre det. Dette trenger man altså, når man skal spinne med håndtein:


Her er et par gode videoer som viser hvordan det gjøres:




Jeg har en topptung håndtein, sånn som den i den øverste videoen, men jeg har ikke kardebåndet rundt armen. Jeg river av en liten bit, sånn som hun i den nederste. Så langt har jeg brukt den parkeringsmetoden, men jeg merker at det går kjappere med tiden. Det er også godt å ha øvd seg på å dra ut fibre så de blir tynnere på rokken.

Her er det garnet jeg har fått til så langt:


Nå fester jeg tråder i den tidligere nevnte barselgaven til tvillinger, håper den fortsatt passer nå. Når det er overstått, og jeg har fått unna marslua, blir det spinning. Masse spinning.

Ting jeg har lært om bleiebukser

Nå har ikke jeg vært tøybleiemamma i mer enn fire måneder, og det finnes mange der ute med adskillig mer erfaring på baken. De må gjerne komme med innspill og tillegg. Allikevel drister jeg meg til å komme med noen av de erfaringene jeg har gjort meg så langt, sett fra et strikkeperspektiv:


#1: Om mengde
Du trenger mange. Mange! Jeg har lest diverse steder at du trenger 2-3 dagbukser og 1 nattbukse i hver størrelse. Du bør lage mange fler enn det. Årsak: Du har mye bedre tid FØR ungen er født enn etterpå. Så når det ligger noen bleiebukser til vask (håndvask, urk) må du ha noe annet å ha på, for det kan ta lang tid før du har overskudd til å gjøre noe med dem. Ditto med lanolinisering. Visst virker lanolinen selvrensende, men jeg tror ikke at jeg hittil har vasket bleiebukse fordi den har luktet urin, det har vært fordi den ikke er tett lenger og har trengt et nytt lanolinbad, eller fordi det har skjedd et lite uhell. I begynnelsen må man regne med en del av dem.


#2: Om type
Her vil jeg komme med rent subjektiv erfaring, for jeg vet at mange andre ikke har samme erfaring som meg. Det sies at bleiebukser skal være luftig strikket, og at de ikke behøver å være tette noe sted, egentlig, fordi det er nok at bleia inni ikke kommer i kontakt med tøyet utenfor. Denne erfaringen stemmer ikke hos oss. Både Helios og Nøstebarn opererer med dagbukser (over, til venstre) versus nattbukser (over, til høyre). Dagbuksene skal strikkes i 2-trådsgarn, og være luftige, mens nattbuksene skal strikkes i tretrådsgarn og være mer massive. Jeg innrømmer gladelig å være såpass kvasi at det brukes papirbleier om natta. Rett og slett fordi de holder så lenge at man ikke må opp og skifte i mørket. Men nattbuksene er i ivrig bruk her allikevel, for det er virkelig de som holder best. Muligens blir det en selvoppfyllende profeti, men nattbuksene brukes mest fordi de er tettest, noe som fører til at de blir tettere av å brukes mye. Dagbuksene har vi iallfall ikke fått helt dreisen på, jeg syns de ofte lekker en del ved sømmen og ved lårene. Vi har bleiebukser av typen Nøstebarn dagbukse/Helios' Knerten, Nøstebarn nattbukse/Helios' Dagny, Curly Purly og Turtle butt.

Om utseende og grad av underholdning i strikketøyet skal legges til side, vil jeg si at Nøstebarn nattbukse/Helios Dagny og Curly Purly er våre desiderte favoritter i bruk.


#3 Om garn:
Som tidligere sagt: Det skal i teorien være nok å strikke bleiebukser av tynt garn på tynne pinner, men her i huset er de ikke så gode i bruk. Det er mulig vi har en stortisser, men altfor tynne bleiebukser holder ikke bra nok her. Visst får du en litt nettere bleierumpe da, men det er ikke all verden til forskjell, etter min mening. Våre beste bleiebukser er strikket i litt tykkere garn (3-trådsgarn, Fritidsgarn, Lizzie's Wonderland BFL, Mor Aase ullgarn), men vi hadde også noen knallgode Curly Purlyer da Hespetre Jr. var nyfødt som var strikket i PT2. I oppskriftene står det ofte at man skal strikke med 2-trådsgarn på pinne 5, men disse Curlyene tror jeg må ha vært strikket på mindre pinner. Husker du, Mammadragen?

For å legge til det elementære, og det viktigste: Garnet må være i ren ull, og det må ikke være superwash. Det MÅ ikke være lanolingarn, men kan gjerne være det. Uansett må bleiebuksene lanoliniseres med jevne mellomrom.


#4: Om fasong:
Da Hespetre Jr. var nyfødt, hadde han lår på størrelse med de tykkeste strikkepinnene mine. Vi strevde og strevde med å finne en bleieløsning som faktisk var tett, og jeg måtte løpe ut 5 dager etter fødselen for å kjøpe mer klær i str. 50 fordi vi hadde så mange uhell. De formsydde bleiene vi hadde var altfor store, og brettebleiene ble for løse i lårene, uansett hvordan vi brettet, brettet annerledes, festet eller kledde på. Til slutt endte vi med å bruke papir i en periode, for å få noe som holdt. Men heller ikke det ble tett rundt lårene. Da ble løsningen papirbleie med bleiebukse utenpå.

Etter min mening har den perfekte bleiebukse denne formen:

• Lang og smal i fasongen, men tøyelig. Det gjør ingenting om den når til oppunder armene i begynnelsen. (Alle som har skiftet en opp-etter-ryggen-bleie kan skrive under på den!)
• Den har snor i livet, så den passer selv om den er litt stor.
  
• Den har en eller annen for for ribb øverst, og er strikket høyere bak. Gjerne 2-3 cm, bleierumper tar mye plass.
  
• Den har en tett, men elastisk kant ved lårene. Denne kanten bør sitte inntil på selv tynne lår, men være såpass elastisk i fellinga (fell på pinner som er 2 mm større enn de du strikket med) at den også passer når barnet vokser, eller på litt rundere barn.
  

Det var det for denne gang, det er mulig det blir fler innlegg som dette. Om du er interessert i tøybleier, finner du en instruksjon i lanolinisering av bleiebukser her, og masse informasjon på TettInntil.

Hespetre gjør noe hun ikke kan - del 2: Lanolinisering av bleiebukser

Jeg har vist frem en del strikkede bleiebukser i denne bloggen, og ikke egentlig sagt så mye om hvorfor eller hva de skal brukes til. Det tenkte jeg å gjøre noe med, og her kommer kortversjonen: Bleiebukser er nyttige for folk som skal bruke tøybleier som ikke har innebygget sperrelag. Det hadde vi tenkt. Det buksene da gjør, er å lage et pustende lag mellom bleia og resten av tøyet som holder fuktighet der den skal være. Det finnes sperrelag av mange forskjellige slag, men man kan også bruke bukser strikket av ull, fordi ull holder på fuktigheten, i tillegg til at det virker varmeregulerende og delvis selvrensende. Det som gjør at bleiebuksa funker som den skal, er lanolinen i ulla. I ubehandlet garn og lanolingarn er det naturlig lanolin i tråden. Denne blir borte etter noen vask, og bleiebukser av behandlet ull trenger å få lanolinen tilsatt. Nå som Hespetre jr. snart melder sin ankomst, er det best å få bleiebuksene i god stand. Derfor har jeg satt meg fore å lanolinisere dem, og det har jeg aldri gjort før.

Siden jeg ikke har gjort dette før, måtte jeg rett og slett følge bruksanvisningen på flaska. Sånn gikk det for seg:

1.
Man tager en bøtte og en oppmålt mengde lunkent vann (her: 5 liter):


En kopp, en skje og en flaske med lanolin-tilskudd eller ullkur (jeg har kjøpt min på Helios):


Og en haug med ferdigstrikkede bleiebukser (f.eks. etter oppskrift i Strikk til Nøstebarn, Myk Start eller gratismønsteret Curly Purly):


2.
Mål opp passende mengde ullkur til antall liter lunkent vann i en kopp (1-2 ss per liter vann, her: 8).


Bland ullkuren ut i varmt vann til den løser seg opp.


Hell lanolinblandinga ut i det lunkne vannet.



3.
Tilsett bleiebukser.


Arbeid blandinga litt inn i bleiebuksene uten å gnisse det sammen eller lage for stor friksjon.


4.
La bleiebuksene ligge i lanolinvannet i en times tid, mens du tar deg en tekopp.


5.
Skyll bleiebuksene forsiktig i lunkent vann.


Så lønner det seg å håndkletørke dem for å få ut litt vann. Jeg pleier å legge en bleiebukse inni et håndkle, og rulle den tett sammen. Ikke vri opp, og for all del ikke vri opp buksene uten håndkle rundt. Ulla i bleiebuksene er ikke superwash, så her er det store muligheter for toving.

6.
Strekk bleiebuksene til rett fasong, og legg dem til tørk på et håndkle.


Når de har tørket på oversiden, er det lurt å snu dem.

En ordentlig introduksjon av tøybleier og deres fortreffelighet finner du her. Om du er nysgjerrig, finnes det et eget forum for tøybleier på tettinntil.no, der er det mulig å spørre og grave.