Forskudd på arv

Lillefamilien har vært på besøk hos morsslekta i Trondheim i helga. Når de eldste familiemedlemmene begynner å bli skrøpelige til beins, er det enklere å ta med seg den yngste på visitt enn omvendt. Vi hadde en knallkoselig helg, mens resten av Østlandet sloss med snøen.

På strikkefronten har det også lønt seg. Jeg er straks ferdig med et lite reiseprosjekt (eget innlegg kommer), og på tross av at jeg ikke hadde lagt inn noe garnshopping i programmet, snublet vi over Jens Hoff på Trondheim Torg. Jeg fikk tusle og pusle og kjøpe garn både til meg og til kusina mi, mens mannen tok barnevogna og gikk seg en tur (til morsdagspresang-butikken). Jeg fikk rotet med meg tre nøster deilig økologisk babyull (som skal bli nok et eksemplar av det jeg strikket på reisen):


Dernest fikk jeg omsider klørne i et garn jeg har hatt lyst til å prøve lenge:

Dette blir nok en halsvarmer til meg, tenker jeg.

Så til overskrifta: Mine besteforeldre, Hespetre Juniors oldeforeldre, er svært generøse mennesker. Ikke bare fikk vi to sett hverdagstallerkner, ti stastallerkner, isformer, reisepenger og en sykkel, vi fikk noe jeg vil kalle et forskudd på arv. Min snille håndarbeidende mormor har ikke kastet noe av restegarnet sitt, men sirlig oppbevart det i tilfelle noe skulle komme til nytte. Nå skal de flytte fra enebolig og over i leilighet, og har følgelig litt mindre plass på loftet. Da vanket det en hel søplesekk med restegarn på undertegnede. Herlig! Jeg fikk ikke med meg alt nå (da ville det blitt overvekt på flyet), men denne vakre buketten med Finull(?) fikk sneket seg med i kofferten.


Og hva passer bedre enn at denne ankom (og måtte graves ut av postkassa) selvsamme dag?

Æ glær mæ!

På Facebook finnes det en gruppe som heter A bad day of fishing is better than a good day of work. Jeg kunne ikke si meg mer enig: En dårlig dag med strikking er bedre enn en god dag med husarbeid. Dessverre er sistnevnte mer nødvendig, særlig når Roteféen tydeligvis har vært på besøk mens vi har vært borte. Nuvel, jeg sniker meg til et lite øyeblikk ved kjøkkenbordet, og håper at rotet blir borte mens jeg sitter der.


I morgen skal jeg på spinnekurs!

Til Hespetre

Jeg har tidligere prøvd å påkalle Garnnissens oppmerksomhet, uten hell. Da ble det tydelig for meg at Garnnissen ikke leser denne bloggen. Siden den tid har jeg funnet ut hvordan det skal gjøres. Jeg satte ut en salatbolle i hagen og ventet tålmodig. Det burde vært grøt, men siden jula er over, antok jeg at Nissen er på slanker'n, han som oss andre. I dag fikk jeg denne leveransen:


Cascade 220 Superwash Turkis, Cascade 220 Dusty Rose og Kauni i grønn/blå/lilla.

Garnnissen i vårt distrikt har jammen sikker fargesans. Og hvordan kunne han vite at jeg trengte ny lue?

Dere med mindre nissetekke enn meg kan ta dere en tur på Strikkinnom. Ta 3, betal for 2 Cascade 220.

På pinnene

Egentlig skulle jeg ha kommet meg i gang med februar-lua og strikket et par barselgaver, men så bare måtte jeg noe annet først.

Garnslanking og skuldervarming i ett prosjekt. Hva det blir, får dere se når det er ferdig.

FO: Þyrnirós

Þyrnirós av Védís Jónsdóttir
Garn: 500 g Ístex Létt-lopi
Pinner: 4,5 mm, 4 mm og 3,5 mm strikkepinner, 3,5 mm heklenål
Tidsbruk: ca. en måned
Tilbehør: 7 lilla perlemorsknapper (bildene lyver på fargen, de er samme farge som rosene)
Selskap: Gilmore Girls
Dom: Herlig!

Knappekunst

Jeg er med og konkurrerer om et gavekort fra herlige Snella & Petronella på Duften av erteblomster sin blogg.

Konkurranse eller ikke konkurranse: Snella og Petronella fortjener uansett hederlig omtale her på bloggen. Nydelige, nydelige produkter, som kan gjøre et enkelt strikkeplagg til et lite kunstverk.

Bare se på de søte små fyrene her, da!


Jeg planlegger en ny Trollungejakke (Ravelry) som skal gis bort i barselgave. På den må det nok bli sånne. Vår er i daglig bruk, den er perfekt til en liten lur ute i vogna. Gutten vår sover tydeligvis på samme måte som sin mor, og våkner derfor med lua bak frem og øreklaffene over øynene. Da er det kjekt med hette, den ligger i det minste stille.

The impatient knitter

Ja, det er meg. Jeg er i det hele tatt et utålmodig menneske. Leser jeg en bok, sjekker jeg først hvor mange sider det er i den. Og hvor mange sider det er igjen. Til tross for at jeg elsker å lese (så mye at det faktisk er jobben min), og til tross for at jeg både titt og ofte begir meg ut på bokeventyr som tar flere måneder.

Sånn er jeg også på strikkefronten. Utålmodig. Noen strikkere storkoser seg med prosessen og å kjenne arbeidet mellom fingrene. Det gjør jeg også, men det skal helst gå fort unna. Med fort mener jeg ikke at det må være småprosjekter som er fort unnagjort, men jeg må føle at det skjer noe. Fremgang, folkens!

Sånn ser det ut når jeg strikker:

Hva er det du ser på, spør du? Jo, det er milepælsystemet á la Hespetre. Sånn her omtrent høres det ut inni hodet: Jess, ferdig med 10 cm! Det tok 25 rader. Da er jeg ferdig med 1/5 av ermet. Bare 4/5 igjen. Jeg må gjøre ferdig 1/5 til før jeg gir meg i dag. Da klarer jeg sikkert å bli ferdig med dette før helga. Og så videre. Den lille prosentdingsen på Ravelry er hyppig brukt hos meg, for å si det sånn.

Man skulle kanskje tro at den utålmodige strikkeren ikke rekker opp. Men det gjør jeg. Man er da perfeksjonist også, må vite. Altså: Det skal gå fort, og det skal bli fint. En umulig oppgave. Heldigvis er jeg ikke fremmed for å jukse litt (som tidligere vist), og kan fint bruke timesvis på den siste finishen. Þyrnirós er egentlig ferdig, det gjenstår bare å sy i knapper og sette på knappelist nr. 2. Men så var det et men. Litt av oppklippet syntes når jeg hadde heklet på den første knappelisten. Det vil si; det syntes ikke når man hadde på seg jakka, men jeg visste at det var sånn. Det var nok til at jeg brukte en hel kveld på å sy maskesting langs kanten for å dekke over. Å jadda. Min bedre halvdel rister på hodet.

Heldigvis, og merkelig nok, er jeg en svært tålmodig mamma. Det kom overraskende på oss alle, med unntak av lillemann. Han vet naturligvis ikke bedre.

Med på leken

Gakka er endelig tilbake. Hurra! Hun vil ha meg med ut og leke, og leken er som følger: Bla i bildemappa til mappe nr. 6 og bilde nr. 6. Hos oss heter den mappa Bryllup:

Mannen og jeg skjærer bryllupskaka.

Utfordringen sendes herved videre til Merete, jeg tipper hun har noen fine bilder på lager.

Det er er par andre som har nevnt meg i bloggene sine i det siste også, Heidi , Marita og Toril har gitt meg disse awardene. Tusen takk, så koselig!




For å oppmuntre videre bloggerier, sender jeg dem videre til min yndlingsgakk og min yndlingssøster. Ordentlig Håndarbeidsrelatert innhold kommer snarest, men det blir nok ikke før i morgen. Nå skal jeg legge sønnen min.