FO: Eldgamle synder

Ulempen med å bli voksen og skaffe seg hus, er ikke ansvaret eller forpliktelsene. Det er det faktum at foreldre ser ut til å synes at man nå er blitt stor nok til å oppbevare alt skrotet sitt selv. Så nå dumpes det kasser hos oss over en lav sko, enda så mye jeg har tømt fra før av.

I siste lass dukket det opp en pose, med noe som må kunne betegnes som mine aller eldste UFO-er. Disse husker jeg knapt å ha strikket, men siden de ligger samlet i et system som utvilsomt er mitt, må det vel være jeg som er skyldig. Blant påbegynte lappetepper og annet diverse, fant jeg et rektangel som formodentlig var på vei til å bli et skjerf. I noe mystisk (og antakelig syntetisk) mohairaktig, med bare littegrann mer igjen på nøstet. Dette er i grunn typisk for barneprosjektene: Sjekker man om det er nok garn til å gjøre seg ferdig? Næh!

Så hva gjør man, da? Det var altså ikke nok garn til å strikke ferdig skjerfet. Det ville være litt for ille å kaste det hele, og det å rekke opp ville være et mareritt fra ende til annen. Og hva skulle jeg vel brukt garnet til etterpå? Nei, her måtte det improviseres.

Her er resultatet:


Kjærlighetsrede til Herr og Fru Baldriansen.
Eller en hals til oss voksne.

God påske!