Nytt kapittel i mannelueføljetongen

Mannen min er ikke spesielt lett å få strikket til. Ikke fordi han ikke vet å sette pris på strikketøy, for det gjør han. Han er en god strikkerådgiver og generell entusiast til mine fritidsinteresser. Men det å få strikket noe som 1) passer ham, 2) han har lyst på og 3) jeg har lyst til å strikke, det viser seg å være en nøtt. Helst vil jeg strikke genser etter genser til ham, for det syns jeg er gøy. Mannen mener at han allerede har genser, så det trenger han ikke. Selv ønsker han seg fingervanter, men jeg kan knapt nok tenke meg noe kjedeligere enn 10 fingre med tilhørende trådfesting. Også gjengangeren, da: Lue.

Det er ikke sånn at han ikke har fått lue før. Det har han, både én, to, tre og fire ganger. Han bruker dem også, men det er noe i veien med dem, alle sammen. Han ønsker seg noe som passer bedre, og det er jo et rimelig ønske, tross alt. Jeg hadde halt ut tiden og sagt kanskje en stund, da omstendighetene endelig var på vår side. I kapasitet av strikkerådgiver, ble han nemlig presentert for utvalget av kandidater til januarlua i luealongen på Uformelt, og sa at han syns jeg skulle strikke den med ugler - til seg. Og sånn ble det:

Det tok tre forsøk, men endelig ble lua passe lang og passe bred. Men kanskje i trangeste laget? Mannen bedyrer at hans hoder pleier å vide ut luer, og det er problemet med flere av de andre, så de som lever får se. Den passer til meg også, så om ikke annet, kan jeg arve den.

For å få den litt baggy, måtte jeg strikke godt over en inch lenger enn oppskrifta tilsa. Jeg strikket også lua etter egen strikkefasthet, så denne ble i størrelse infant, men med mønsterdiagrammet til voksen.

Endelig fornøyd? Mann med lue - og årgangsstrikkegenser:

Oppskrift: Pigwidgeon hat av Terry Kruse

Garn: 52g av ymse tretråds fra garnlageret (Sjølingstad, Nøstebarn og rester fra babyteppe)

Pinner: 2,5 og 3 mm