FO: Eldgamle synder

Ulempen med å bli voksen og skaffe seg hus, er ikke ansvaret eller forpliktelsene. Det er det faktum at foreldre ser ut til å synes at man nå er blitt stor nok til å oppbevare alt skrotet sitt selv. Så nå dumpes det kasser hos oss over en lav sko, enda så mye jeg har tømt fra før av.

I siste lass dukket det opp en pose, med noe som må kunne betegnes som mine aller eldste UFO-er. Disse husker jeg knapt å ha strikket, men siden de ligger samlet i et system som utvilsomt er mitt, må det vel være jeg som er skyldig. Blant påbegynte lappetepper og annet diverse, fant jeg et rektangel som formodentlig var på vei til å bli et skjerf. I noe mystisk (og antakelig syntetisk) mohairaktig, med bare littegrann mer igjen på nøstet. Dette er i grunn typisk for barneprosjektene: Sjekker man om det er nok garn til å gjøre seg ferdig? Næh!

Så hva gjør man, da? Det var altså ikke nok garn til å strikke ferdig skjerfet. Det ville være litt for ille å kaste det hele, og det å rekke opp ville være et mareritt fra ende til annen. Og hva skulle jeg vel brukt garnet til etterpå? Nei, her måtte det improviseres.

Her er resultatet:


Kjærlighetsrede til Herr og Fru Baldriansen.
Eller en hals til oss voksne.

God påske!

Hjertesukk: Det kjedeligste jeg vet

Ting tar tid, og noen ting tar laaaaang tid. Jeg liker å strikke blonde. Jeg liker til og med å feste tråder og montere, etter at jeg for noen år siden kom over skrekken. Men det gjenstår fortsatt ting jeg ikke liker, samme hvor mye jeg elsker hobbyen min: Blokking.

Hver gang jeg er ferdig med noe som trenger blokking (og som ikke skal gis bort på flekken), blir det liggende og liggende og liggende, mens jeg gruer meg. Mannen pleier å komme med hjelpsomme kommentarer av typen: Hvorfor gidder du å strikke ting som skal blokkes, når du hater det sånn? Eller: Kan du ikke bare la være? Det er sikkert ingen som ser forskjell.

Sånne dumheter viser selvsagt forskjellen på den som strikker selv og den som bare ser på, enda han pleier å ha en viss strikkefornuft. For ja, det er en forskjell, og nei, jeg kan ikke bare la det være. Det blir ikke like fint, det vil jeg irritere meg over. Og er det noe alternativ å la være å strikke blonde? I think not.

Så her er vi, da. Godt og vel en måned etter siste maske, og med vintersesongen på hell. Ferdig-bilder kommer snart, men til det jeg egentlig lurer på: Er det flere som har det sånn?

Og finnes det noen som gjør sånne ting med glede? I såfall bytter jeg gjerne bort jobben mot en flaske vin, montering av de kjedeligste du har eller trådfesting inn i evigheten.

Søndagsstilleben

Det er sørgelig sjelden farmors gamle stoppesopp får komme frem i dagslys, men  i dag har den endelig fått gjøre nytte for seg.















Mens sønnen sov, ble jeg endelig ferdig med disse. Siste rest av jule(!)strikketøy. De har vært ferdige lenge, med tråder festet og alt, men uten pynten.

Her er mannen i mitt liv med sine splitter nye jungelsokker:

Jungelsokker
Mønster: Helt pleine tå-opp med kortradshæl, fritt etter eget hode
Garn: 100g Sterk fra DSA og en liten rest irrgrønt fra mormors restegarnslager
Pinner: 3mm

Og til de som lurer: Det er sånn mannebein skal se ut!

Neste prosjekt

Utgangspunktet for neste prosjekt er i hus. Det kom i form av en Gilde-pose (sic!) fra min vegetarianer-søster. I posen lå disse:

Hva skal det bli?
Hemmelig!


PS: Dere får sikkert se en gang i mai, juni.

Over samme lest?

Jeg har tidligere blogget om sokker og strikkefasthet, og den gangen var det snakk om et uhell. Denne gangen har jeg eksperimentert med strikkefasthet, og faktisk brukt det til min fordel. Disse to sokkene er strikket over samme lest, så å si:

Samme maskeantall, samme antall repetisjoner - og minst ett års forskjell i brukstid.

Den gule sokken er strikka på pinner 3mm i PT5. Den grå sokken er strikka på pinner 3,5mm i Mor Aase Raggegarn. Det er ganske stor forskjell i hvordan mønsteret tar seg ut i de to garnene også. Siden Mor Aase er mye stivere enn PT5, kommer mønsteret betraktelig tydeligere frem på den sokken. Den samme erfaringen hadde jeg med Vegamot-lua: Det stiveste og glatteste garnet ga tydeligst mønster. Ikke ulogisk, men likevel morsomt.

Har du lekt med strikkefasthet?


PS: Sokkene er strikka i nok et enkelt penkelt mønster fra min hånd. Legger ut oppskrift etterhvert.

PS2: Disse to parene er mine bidrag til julegavesamstrikken nå i mars.

FO: Favoritter

Regelen sier at barn blir motsatsen til sine foreldre. Om det er sant, vet jeg ikke, men noe er det i det. I den Hespetreske husholdning er det én person som interesserer seg for bil, og det er verken den som eier bensinsluket i innkjørselen, eller den med førerkort.

Egne interesser satt til side - man skal støtte opp under barna, skal man ikke? Her er mitt forsøk:

Ullbuksa favoritter
Mønster: Masketall fra Garnstudio, resten improvisert.
Garn: 250 g Mor Aase Superwash + litt Freestyle til pynten
Pinner: 4 mm
Modeller: Sønnens yndlingsleker: Duplo-søplebilen og de uunnværlige plastbilene til 19 kroner stykket. Han er ikke fin på det.

Siden sønnen ikke ser søplebilen selv når buksa er på, syns jeg det var på sin plass med litt pynt på fremsiden. Bilene på knærne blir opp ned for oss andre, men rette vei for den de er ment for.

I redselen for at det skulle bli for lite, har jeg nok tatt av litt. Det var meninga at denne skulle være romslig nå og passe neste høst, men neimen om jeg vet. Vi får satse på at arvingen holder vekstkurven til faren sin. Hvis ikke, er det fare for at yndlingslekene ikke er så yndlings lenger når buksa passer.

Om buksa er vellykka i praksis, gjenstår å se. Men mottakerens dom er allerede klar: Da jeg viste sønnen baksiden, løp han rett bort og hentet søplebilen sin. Det var stas, ja!