Grønn dille

Det kan hende at jeg overdriver litt av og til. F.eks. kan det hende at det blir litt flere alpakka-nøster enn strengt tatt nødvendig når jeg er ute og handler. Eller bomull, når jeg har funnet en type jeg liker. Det er fort gjort.

Nå har jeg for èn gangs skyld fått dilla på å bruke garn, og denne gangen heter dilla amigurumi. Det begynte uskyldig nok med tidligere nevnte lille ugle.

Så fant jeg frem bomullsskuffen, og vips, så var en liten reddik født:



Det tok en times tid, og så tenkte jeg at det var morsomt. Men det er jo dumt om det bare blir en enslig reddik, helt uten lekekamerater. Den var ensom, det skjønner vel alle. Dermed ga vi i fellesskap liv til en sylteagurk:



Alle vet at sylteagurker er sure saker, så kanskje var det ikke helt rette selskap for den lille reddiken allikevel. Vi trengte en sprø og livat kompanjong. Som f.eks. en salat!



Salat er vel og bra, men den mangler liksom litt ... tyngde? Hvem skal ta seg av de dype samtalene? Reddiken er bitter, sylteagurken er sur, og salaten er ... vel, litt tanketom. Hva er så bedre enn en aubergine?



Auberginen ble kanskje litt i tyngste laget igjen. Kanskje den drar ned stemningen noen hakk. Her trenger vi noe lett! En sopp, det er jo nesten bare luft og koselig skogsduft.



Før jeg visste ordet av det, hadde jeg ei hel skål med venner:



Hvor skal dette ende?