Så mye som kan skje på 4 år - og ei helg

Etter god hjelp og konstruktive innspill fra Strikkoman, er jeg tilbake med strikketøy i hendene. Stieg Larsson er ikke fortrengt, men nå har han tatt bolig i ørene mine.

Det har ført til at jeg i løpet av helga har fått et alvorlig anfall av finishitis, så nå har jeg fått ferdig et smetteskjerf i enkelttrådet alpakka:





Takk til min smekre modell, Nattibamse, som er ROSA, trass i alle påstander om at hun er grå.

Da smetteskjerfet omsider var ferdig og ender var festet, burde jeg begynt på et prosjekt som må gjøres. Men som vi alle vet, er det ingenting som er så kjedelig som å gjøre det man MÅ. Så, for liksom å gjøre skikkelig bruk av mine rasjonaliserende evner, rotet jeg litt rundt i skuffene mine, og fant en enslig grønn sokk, som aldri hadde fått noen partner. Den enslige ble strikket før jeg møtte samboeren min, såpass vet jeg. Antakelig også en god stund før. Da begynner vi å snakke 4-5 år. Pytt sann, tenkte jeg, den kan jo ikke leve makeløs hele livet. Jeg har allerede pint den stakkars sokken nok. Jeg strikker en partner til den.

Det var først da jeg var ferdig at jeg så hvor mye som hadde endret seg på de årene. Man kan rett og slett ha vokst fra hverandre.



Så, en lærdom til dere alle: Ikke la prosjekter ligge så lenge. I alle fall ikke uten å forberede dere på at egen strikkefasthet kan ha endra seg. Med det ble jeg kurert for singel-sokk-syndromet. Det er i alle fall lov å håpe.

På slutten av helga begynte jeg endelig på det jeg skulle. Omsider. Men hva dette prosjektet er, får dere ikke vite ennå. Ikke før over jul. Dere må nøye dere med en smakebit.