Så mye som kan skje på 4 år - og ei helg

Etter god hjelp og konstruktive innspill fra Strikkoman, er jeg tilbake med strikketøy i hendene. Stieg Larsson er ikke fortrengt, men nå har han tatt bolig i ørene mine.

Det har ført til at jeg i løpet av helga har fått et alvorlig anfall av finishitis, så nå har jeg fått ferdig et smetteskjerf i enkelttrådet alpakka:





Takk til min smekre modell, Nattibamse, som er ROSA, trass i alle påstander om at hun er grå.

Da smetteskjerfet omsider var ferdig og ender var festet, burde jeg begynt på et prosjekt som må gjøres. Men som vi alle vet, er det ingenting som er så kjedelig som å gjøre det man MÅ. Så, for liksom å gjøre skikkelig bruk av mine rasjonaliserende evner, rotet jeg litt rundt i skuffene mine, og fant en enslig grønn sokk, som aldri hadde fått noen partner. Den enslige ble strikket før jeg møtte samboeren min, såpass vet jeg. Antakelig også en god stund før. Da begynner vi å snakke 4-5 år. Pytt sann, tenkte jeg, den kan jo ikke leve makeløs hele livet. Jeg har allerede pint den stakkars sokken nok. Jeg strikker en partner til den.

Det var først da jeg var ferdig at jeg så hvor mye som hadde endret seg på de årene. Man kan rett og slett ha vokst fra hverandre.



Så, en lærdom til dere alle: Ikke la prosjekter ligge så lenge. I alle fall ikke uten å forberede dere på at egen strikkefasthet kan ha endra seg. Med det ble jeg kurert for singel-sokk-syndromet. Det er i alle fall lov å håpe.

På slutten av helga begynte jeg endelig på det jeg skulle. Omsider. Men hva dette prosjektet er, får dere ikke vite ennå. Ikke før over jul. Dere må nøye dere med en smakebit.

Fordeling av skyld:

Det blir strikket lite om dagen. Og blogget enda mindre. Fordi jeg vet at enkelte følger med her og har noe å si på den slags oppførsel, går jeg ut i forkant av angrepet, og retter pekefingeren mot den egentlige synderen i denne konstellasjonen:


Stieg Larsson.

Det er rett og slett dårlig gjort å skrive så knakende gode bøker at mennesker mister både håndarbeidstid, søvn og konsentrasjon. Nå er jeg kommet hundre sider inn i nummer tre, og det ser ikke ut til at jeg kommer meg tilbake til mer presserende gjøremål før om rundt 600 sider.

Så om dere skulle ha noe utestående med meg for tiden, får dere ta dette opp med rette vedkommende - altså forfatterens arvinger. Eller Gyldendal.

Om å dra en Ingrid Espelid Hovig

Noen ganger dummer man seg litt ut. For eksempel går det helt fint an å glemme siste linje i mønsteret, og så strikke et godt stykke videre før man oppdager det. Da har man to valg: Enten gjøre det hederlige, nemlig å rekke opp til det punktet man begynte å gjøre feil, og så gjøre alt sammen om igjen riktig. Eller man kan gjøre som Sjefen: Jukse litt.

Jeg valgte siste løsning:


Så langt er jeg kommet nå:

Smil!

Mrs. Darcy har gitt meg en You Make Me Smile Award, og det varmer virkelig! Synes det er utrolig hyggelig å høre at noen setter pris på krotet mitt her, både hun og andre bloggere er lyspunkter i hverdagen for meg.



Det er vel egentlig meningen at jeg skal gi denne videre til en blogger, men i dag har jeg lyst til å gi denne til noen andre, nemlig Mamma, som for tiden ligger på sykehuset med hjernehinnebetennelse. Bli frisk snart, mammaen min!

På slanker'n

Slankinga har kommet inn i en ny fase, for nå begynner omgivelsene å ha meninger om vekta mi. Jeg får ofte kommentarer som "nå synes jeg du begynner å få noen kilo for mye her", og "får du plass inni den der, altså?" Mannen har tidligere hatt holdningen at så lenge han får mat, og det er plass til ham i huset er alt greit, men nå har han satt ned foten:

Jeg må slanke mer, mye mer. Av garnlageret.
Ellers får jeg ikke lov til å kjøpe mer garn - noensinne!

Med denne brutaliteten som motivasjon, har jeg endelig fått ut finger'n, og gjort to ting: Det første var å rekvirere to kommoder med kurver i til alt (*kremt* ... nesten alt) garnet mitt. Mannen har nå sagt at jeg kan ha så mye garn jeg vil, så lenge det får plass i disse to kommodene. Der ligger utfordringen. Det fine med kurvsystemet, er at jeg endelig har fått system i galskapen, sånn at jeg hele tiden kan se hva jeg har. Nå har jeg èn skuff til sokkegarn, èn til alpakka, èn til mohair og effektgarn, èn til tovbart, èn til bomull og ferdige gaver, og èn til utstyr og perler og sånt. Nå kunne jeg fått plass til en hel del mer garn oppi der, om jeg bare hadde kastet ut alt utstyret fra skuffene (bare utstyret mitt ville jo trenge en egen kommode, så det kan da ikke være inkludert), men det er nå ganske praktisk å ha alt det på ett sted. Kurvene er dessuten kjekke, for de kan jeg ta ut, og ha ved siden av meg der jeg sitter.

Sånn ser strikkekroken min ut (ja, den kunne trenge litt oppussing):



Og sånn her ser to kilo Tynn Alpakka ut:



Mitt lure grep nummer to, var å prøve å kvitte meg med noe av det tykke garnet som det tar kort tid å strikke opp, i stedet for å dille med tynt og drøyt garn hele tiden. Da kommer vi jo ingen steder. Nå har jeg omsider begynt på et prosjekt i Álafoss Lópi, et garn som jeg har hatt liggende siden sommeren mannen og jeg møttes, og aldri har funnet noe tilfredsstillende prosjekt til. Det strikkes på pinne nummer 6, så her går det radig. Jeg har prøvd meg på litt forskjellige oppskrifter, men nå har jeg endt opp med å prøve å gjøre dette mønsteret om til ei jakke:



I disse fargene:


Så langt har jeg kommet, etter et par dagers strikking:



Under ser dere samboers genser, som er av samme garn, men i ekte islandske farger. Den er litt stor til meg, men den er akkurat så lang som jeg liker, så jeg bruker den som målebånd. Dette blir forøvrig mitt første forsøk på å klippe opp til glidelås på midten i stedet for å strikke frem og tilbake. Oppdatering følger på det prosjektet! Det opprinnelige mønsteret er henta fra Lopi nummer 21.

Har fått streng beskjed fra samboer om å si fra at fargene jeg strikker i gjør at dette ikke blir en islandsk genser. Men vi har kommet frem til at dette blir et godt islandsk-norsk samarbeidsprosjekt. Minner ikke spettene i garnet litt om lus?

Hvis jeg blir ferdig med denne før jul, får jeg lov til å ta med meg garn til ei ny Lopi-jakke hjem fra Island, hvor vi skal feire jul. Icelandair har kommet med et fantastisk tilbud til islendinger som er bosatt i Norge, sånn at vi får lov til å ha med 15 kilo overvekt både dit og hjem igjen. Hurra! Da har jeg lyst til å strikke i grønt, i mønster noe á la disse sokkene. Er ikke alltid man finner det man leter etter på google, så sokker var det nærmeste jeg kom, denne gangen.